Bildet: Jan Elisabeth Lindvik er politisk nestleder i FRI Oslo og Viken. Foto: Petter Ruud-Johansen.
Om rasisme, helsetilbudet for transpersoner, HKS i Oslo og statsforvalteren, historie, skeiv kamp og veien videre.
Av: Jan Elisabeth Lindvik – politisk nestleder i FRI Oslo og Viken.
50 år med avkriminalisering. Ja da, dere leser rett.
Men, det var ingen engangsforeteelse det vi markerte 21. april 2022. Det har vært en prosess som har gått over alle disse årene. Og – som fortsatt pågår.
Vi har med ujevne mellomrom i disse 50 årene blitt «avkriminalisert», sånn litt etter litt. Tenk på hiv/aids, da sykdommen slo til på 80-tallet. Igjen ble homofile sett på som kriminelle. «Hold avstand til disse folka», sa myndighetene. Først da heterofile også ble smittet forsvant stempelet (om det forsvant i det hele tatt). Og tenk på alle arbeidsplassene som gjennom årene har vegret seg imot å ta imot oss som var annerledes. For transpersoner er dette i høyeste grad gjeldende den dag i dag.
Samtidig må vi huske at det var ikke bare myndighetene som var imot homofile og lesbiske. Hele patriarkatet, med sine fastlåste heteronormative oppfatninger, har vært en solid motstander. Herunder også Den norske kirken.
Før 1972 omfattet loven som forbød homofile å ha omgang med hverandre, kun menn (ja, og også dyr, da). Kvinner snakket man ikke om. Mennene på Tinget mente at kvinner manglet liksom en… kall det vesentlig sak – for at de skulle kunne ha et seksualliv. Så de ble derfor ikke nevnt i paragrafen. Nå er det nå ikke første gangen våre mannlige Stortingspolitikere ikke helt har skjønt seg på kvinner…
– Skulle selvsagt oppføre meg som en gutt
Jeg var ungdom på 60-tallet. Mange år før §213 ble fjernet. Biologisk sett var det vel greit. Jeg var tildelt kjønn som gutt. Og skulle selvsagt oppføre meg som en gutt. Men det gjorde jeg ikke. Jeg visste at jeg ikke var som alle andre. Burde være et kraftfullt pek til visse damer med skrivekløe som ikke gir seg med at biologien har råderett og bestemmer alt om hvem vi er.
– Jeg var ungdom i Middelalderen, jeg.
– Jeg ville så gjerne vært ung i opplysningstiden!
– Tenk hva jeg kunne opplevd da?
– Eller sagt på en annen måte – hva jeg kunne slippe å oppleve!
Som oppvoksende skeiv i slutten av sekstiåra gjorde jeg meg mange viktige erfaringer. Jeg visste at det jeg drev med måtte holdes hemmelig. Og jeg visste veldig godt hva som stod i norske leksika: jeg var syk. Jeg hadde en sykelig trang til å iføre meg det annet kjønns klesdrakt. Streng kodeks, ikke sant?
Ung jente på byen midt på natta! Ja, ja…
Husk at vi hadde ikke mye informasjon til hjelp. Av en venn fikk jeg høre at de som gikk på møter i homo-forbundet ikke var spesielt glade i transpersoner. Det var ganske skremmende å vite. Og gjorde at jeg ikke turte å ta kontakt. Så, med støtte i Gyldendals Store Leksikon, satt jeg der alene med min hemmelighet. Jeg brukte nettene i Bergen til å gå offentlig omkledd. Som om det skulle være spesielt trygt! Ung jente på byen midt på natta! Ja, ja… Så en ting er å ordne lovverket – en helt annen ting er å gni de endrede lovene inn i våre medborgere. Det skulle gå mange år før skeive fikk den beskyttelsen vi hadde krav på gjennom hatkrimlovgivningen. Og først i 2021 ble også transpersoner beskyttet av denne loven.
På mange måter er transkampen i dag der hvor homokampen var på 70- og 80-tallet. Selv om vi har fått til mye, det skal ikke underslås. Spesielt de siste 10-12 årene.
Ønsker oss et samfunn som aksepterer
På 80-tallet ble jeg medlem av en forening for menn som likte å kle seg i dameklær – FPE (NE). Full Personal Expression Northern Europe het foreningen, dannet i 1966. Den ble på en måte et alternativ til DNF-48 for sånne som meg. Den var strengt hemmelig. Vi fikk medlemsblad i brune, store konvolutter. Gud, det var med bankende hjerte jeg gikk gå på postkontoret og hentet denne brune konvolutten. Livredd for at den skulle ha blitt åpnet og jeg, avslørt med min store skam!
Alle i foreningen måtte ha dekknavn. Doktor Benestad tok det ganske bokstavelig og kalte seg Esben Esther Pirelli. Oppkalt etter et kjent bildekk. Jeg fant ikke noe egnet dekknavn. Ikke så rart kanskje. Det var bare Viking Stopp som var ledig. Foreningen finnes enda, dere. Nå i en litt mer politisert utgave og har endret navn til Forbundet for transpersoner i Norge.
Rikshospitalet hadde sent på 70-tallet startet en behandlingstjeneste for transseksuelle, som det het den gangen. Voksne som hadde sterk dysfori overfor det kjønnet de var tildelt. Den gang, som i dag, gjaldt behandlingen kun de som ønsket et fullt kjønnsskifte. At mange med kjønnsinkongruens har andre behov, som for eksempel å kunne justere på sine ytre kjønnsindikatorer, for å tilpasse seg det kjønnsuttrykket som samsvarer med den man mener man er – slik behandling er fremdeles ikke på menyen der i gården, til tross for at Helsedirektoratet har gitt klare signaler om å innføre dette behandlingstilbudet. Og behandlingstilbudet for unge med kjønnsinkongruens er strengt begrenset.
Statsforvalteren og HKS i Oslo
Det er derfor mange unge i dag ser seg nødt til å søke andre behandlingssteder da de føler seg motarbeidet av Rikshospitalet. Takk og lov for at vi her i Oslo har Helsestasjonen for kjønn og seksualitet for ungdom (HKS). Måtte den bare bli malen for lignende helsetilbud andre steder i landet.
Dessverre fikk vi på dagen for 50 års-markeringen av avskaffelsen av §213, nyheten om at Statsforvalteren vil frata HKS muligheter for å gi hormonell behandling av ungdom. Det må ikke skje uten kamp! Heldigvis har vi en lang rekke organisasjoner som arbeider aktivt nettopp for unge skeive. Vi må alle stå på barrikadene for å hindre at så skjer!
Det er dessverre mange som har blitt ertet, mobbet og forfulgt. Altfor mange. Noen har blitt banket opp – andre igjen har måttet bøte med livet. Eller – har valgt å ta sitt eget liv. For noe så forbannet enkelt som å få lov å være seg selv og få uttrykke sin identitet. Annerledeshet er ikke for amatører, som en venn av meg en gang sa.
20. april fikk vi en offentlig unnskyldning fra Den norske Stat, fremført av statsminister Jonas Gahr Støre. Det var på tide vil nok mange si. Og det gjorde nok spesielt godt for alle dem som har stått i fronten og ledet arbeidet med å komme dit vi er i dag. Jeg håper inderlig at unnskyldningen også inkluderer alle overgrepene mot transpersoner som ble begått i disse årene. Det å forlange sterilisering før kjønnsbekreftende behandling er intet mindre enn overgrep. Først i 2016 ble dette endret da vi fikk loven om selvvalgt juridisk kjønn. Den har gjort livet langt enklere for de av oss som innehar og som ønsker å utøve sin trans-kompetanse.
Gjelder for de av oss som er hvite
Men jeg er redd mye av det vi har fått til gjelder for de av oss som er hvite. Transpersoner med en annen etnisitet sliter med å få den hjelpen de trenger. Det gjelder dessverre også for homofile og lesbiske som søker asyl i Norge.
Vi har mye igjen på arbeidslisten. Vi trenger et enda bedre vern mot trakassering og hatkriminalitet. Antallet anmeldelser har vist en økende tendens de siste årene. Det er en god indikator på at politiet ikke gjør nok på området. Og vi trenger opprydding i visse deler av likestillingsvernet. For eksempel når to likekjønnede får barn.
Våre myndigheter har plikt til å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av seksuell orientering. Vi vil ha bedre vern mot all form for diskriminering, være seg etnisitet, seksuell legning, kjønnsidentitet og/eller bevegelseshemming. Og vi må jobbe for at skeive eldre også omfattes av dette vernet så de kan få en verdig alderdom – uten å måtte gå tilbake i skapet!
Skeiv kamp – veien videre
– Vi vil at alle skal bli godtatt som den de er – i skolene og på arbeidsplasser!
– Vi vil at idretten skal åpne opp for skeive!
– Vi vil ha bedret helsehjelpen for transpersoner!
– Vi vil bort fra det eldgamle monopolet til Rikshospitalet!
– Vi vil ha en tredje juridisk kjønnskategori. Som kan gi ikke-binære anerkjent juridisk kjønn
og dermed få tilgang til nødvendig helsehjelp!
– Vi må bidra også internasjonalt til alle våre brødre og søstre som blir forfulgt i sine hjemland!
– Vi vil bli sett på som de mennesker vi er!
– Vi vil bare få lov å være oss selv!
– Vi vil ha…
Ja, men kunne vi ikke bare sagt at nok er nok?
Etter 50 år er det da jaggu meg på høy tid å få fullført disse enkle krava!
For å hedre dem som gikk foran, er vi forpliktet til å fortsette kampen. Men også den viktigste kampen av alle: Kampen for å få beholde det vi allerede har fått!
«Look to Norway!» skal de kunne si
I Alabama, USA, er de på god vei til å innføre en ny lov som kriminaliserer kjønnsbekreftende behandling av ungdommer med kjønnsinkongruens. Helsepersonell der risikerer inntil 10 års fengsel! Og denne delstaten er ikke den eneste. Florida har for lengst fjernet kjønnsmangfold fra skolens lærebøker. Men USA er ikke det eneste landet. Antallet land hvor homofili er forbudt, har passert 50!
Vi har alltid sagt «Look to Sweden» når det gjelder helsehjelp for transpersoner. Nå er det slutt. De har fått det for seg at det er for mange som angrer! La oss derfor enes om å stå på videre slik at de en dag må si «Look to Norway!»
Motstand er det fremdeles nok av. Patriarkatet sover aldri. Her hjemme opplever vi i FRI stadig oftere og oftere krefter som jobber aktivt mot at det skal være lov å gi saklig informasjon om kjønn, kjønnsidentitet og seksualmangfold til norske skole-ungdommer. Rosa Kompetanse nektes fysisk adgang til skoler! Det er visst stor fare for at slik opplysning vil føre til at flere vil søke kjønnsskifte!
Det minner sterkt om hvordan det var før § 213 ble fjernet. I et brev til Stortinget kunne man lese:
«Vil ungdom, ved homoseksuell kontakt med en voksen homoseksuell person, bli varig homoseksuell?» Mange stortingsrepresentanter fryktet altså at flere skulle bli homoseksuelle om forbudet ble fjernet.
Som dere skjønner – her er fortsatt grunner til å kjempe videre. Men da er det fint å vite at vi ikke er alene. På vegne av FRI i Oslo og Viken – Foreningen som arbeider for kjønnsmangfold, for pride, for stolthet og frihet – mot rasisme, diskriminering og hat – vil jeg få takke alle som står i denne viktige kampen, både dere som arbeider for oss hos offentlige myndigheter og dere i alle organisasjonene og ikke minst alle enkeltpersoner som hver dag orker å stå fram og vise verden hvem vi er.
Ingen er fri før alle er fri.
Signert,
Jan Elisabeth Lindvik
– politisk nestleder i FRI Oslo og Viken (FRI OV)
FRI OV – et fylkeslag i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.
