Det er så lenge siden, vi var så unge! Jeg er 18 og hun er 19.

Tekst fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’

Det er så lenge siden, vi var så unge! Jeg er 18 og hun er 19. Vi har vært venner lenge og deler tiden vår mellom studier, hobbyer og lange spaserturer og samtaler, der vi gjenskaper verden i vårt eget bilde. Vi er uatskillelige. Vi har nok blitt litt mer taktile de siste månedene, med lange og varme klemmer som vi kommer ut av med latter og tull.

På kvelden, etter yoga, er vi på vei hjem da det begynner å regne, og vi løper leende for å finne et busskur. Det er mørkt, og det er ingen i de våte gatene. Vi smiler og ser stille på hverandre på en usedvanlig følsom måte. Hun tar hånden min og kysser den forsiktig. Jeg kysser henne ømt på kinnet og stryker hennes langt, krøllete hår. Vi omfavner hverandre, og ord er nytteløse. Vi ser inn i hverandres øyne lenge og innser at vennskapet vårt er i ferd med å ta av mot nye horisonter. Jeg føler meg svimmel. Jeg skjelver … Jeg blir redd.

Hodet mitt sier «NEI! Redd deg selv! Hva kommer hun til å tenke? Vil du virkelig miste din aller beste venn?» I løpet av et kvart sekund innser jeg at jeg er forelsket i bestevennen min, og jeg mister fotfestet. Det viktigste er å gjemme seg. Å skjule denne enorme kjærligheten som åpner opp for alt som alliansen mellom hjerte og kropp har forsøkt å fortelle meg i alle disse årene. Deres enhet som gjenspeiler den beste og mest autentiske delen av meg selv. Fremfor alt: å skjule sannheten som denne alliansen avslører, mens hodet mitt skriker «fare».

Den kvelden taper hodet mitt kampen. Alliansen mellom hjerte og kropp vinner. Hjertet invaderer hele kroppen min i en uimotståelig bølge, og lysten er her. Alt åpner seg inni meg, og ingenting kan holdes tilbake. Vi omfavner hverandre og kysser. Og danser en stille dans. Lenge.
Det er som om verden ikke lenger eksisterer, bare vi to. Som ved et trylleslag forsvinner fordommene som samfunnet har påtvunget oss gjennom århundrene. Vi bader i kjærlighet, og denne dagen tar vi imot den med takknemlighet, som den mest kostbare gave den er. Hun og jeg kaster oss ut i det totalt ukjente i denne annerledes kjærligheten og omfavner denne vanvittige gave hvis konturer vi nå må oppdage for å gjenskape oss selv i det nyoppdagede … og lære alt på nytt.

Livets strøm førte oss etter hvert til forskjellige himmelstrøk. Det var en annen tid før internett … Formateringen kom tilbake for fullt med mann og barn, jobb, hus og banklån. Hodet var fornøyd. Med årene skrek hjerte-kropp alliansen stadig høyere om alvorlig feil i systemet. Sannheten levde videre. Homobevegelsen ble sterk og hodets formaninger svakere. Stadig flere valgte Alliansen som hadde måtte holde seg i hvilemodus i skapet lenge. Etter så mange år av levd liv, så mange utfordringer, så mye ytre og indre press, men også mange gleder underveis, ble det å komme ut anerkjennelse av en indre styrke som har ført meg nærmere den jeg virkelig er. Dette gjelder alle livets aspekter: jeg står opp for meg selv som aldri før. Dette kan ingen ta fra meg. Det har frigjort energi til å leve et enklere og helhetlig liv. For nå synger hodet, hjertet og kropp den samme melodi.

Hver og en av oss har bare én eneste fast følgesvenn gjennom tilværelse. Nemlig oss selv. La oss stråle ut den ubetinget aksept for den vi er.
Deltaker 5

Denne teksten er fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’, som ble samlet inn på arrangementet med samme tittel, som aktivitetsgruppa Late Bloomer Ladies i FRI Oslo og Viken arrangerte på Pride House mandag 26. juni under Oslo Pride 2023.

I arrangementet ønsket LBL velkommen til en åpen samtale og en kreativ workshop om å komme ut sent i livet. Med arrangementet ønsket LBL å sette Late Bloomere på kartet og lage denne antologien som nå foreligger.