Tekst fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’
Det har alltid vært vondt når jeg blir omtalt som fag hag. Det gir mening, for jeg er tross alt bi, og usynliggjøring av bifile er kjipt.
Pride-paraden har alltid vært årets beste dag. Snodig hvor viktig paraden er for meg, jeg som ikke har vært forelska i andre damer på årevis. Kanskje det er kombinasjonen av energien her og at bi-synlighet er viktig for meg?
Det er alltid gøy å titte på gutta i Pride Park. Haha, det føles som jeg har en indre bifil mann, og han koser seg med å smugtitte på gutta.
Mannen min og jeg spøker iblant med at det er jeg som er mannen i forholdet, selv om vi er et hetero-passing ektepar. Jeg føler meg queer, men bifile feminister er selvfølgelig queere. Det er fint å være gift med noen som er så trygg i sin maskulinitet at jeg kan være barskere enn ham uten at han føler seg truet.
Jeg er cis og hetero-passing, og det gir meg privilegier som jeg prøver å være bevisst. Som cis er det ikke mulig for meg å forstå transfolk fullt ut, men jeg forstår nok til å respektere at selvfølgelig er transkvinner kvinner. Jeg blir litt satt ut av at noen vil være kvinner hvis de ikke må… Men de må vel faktisk, da. Tenk om jeg kunne slippe å måtte innfinne meg med at jeg er kvinne? Det høres deilig ut. Men jeg har aldri ønsket å være mann.
En dag prøver jeg en binder. Jeg føler meg kul og eksperimentell, dette er sånt ungdommen driver med (herregud, når begynte jeg å omtale noenogtjue-åringer som «ungdommen», er jeg 80?).
Uansett, det viser seg at binder er FANTASTISK. Trangt og jævlig, men det er jo en bh også, og i motsetning til en bh så gjør en binder faktisk bra ting med puppene mine. Det føles som om jeg ikke har pupp i det hele tatt, og det er en herlig frihetsfølelse. Tenk om pupp var valgfritt! Jeg hadde aldri valgt pupp da. Pupp er fine greier på andre, men å faktisk ha det selv? Nei takk. Det er jo objektivt sett en stress kroppsdel, da. Ingen liker å gå med bh.
Etter hvert skjønner jeg at genderqueer og ikke-binær er en ting. Jeg har egentlig visst om de kategoriene lenge, men ikke skjønt at de kunne gjelde meg. Jeg trodde man måtte føle det så sterkt, eller være veldig kul, eller noe. I ettertid føler jeg meg dum som ikke skjønte det, men jeg tenker også at det er bra at jeg ikke tok for gitt at jeg ikke var kvinne bare fordi jeg ikke følte meg helt hjemme i kvinnekategorien. For kvinner kan gjøre hva som helst. Vi kan ha et hvilket som helst kjønnsuttrykk. Og kjønnsroller er uansett bare søppel, for alle. Men jeg kan strekke meg til å innrømme for både meg selv og verden at jeg er ikke-binær.
Kanskje jeg skal tørre å gå med et genderqueer-flagg i paraden? Men tenk om noen spør meg om kjønnsidentitet! Da må jeg ha et skikkelig svar, og det synes jeg ikke jeg har. Jeg er jo åpenbart født som kvinne, det kan alle se. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor det er viktig for meg å ikke være kvinne, det føles frekt mot kvinner, og det føles ikke som om jeg klarer å forsvare det logisk. Det er litt flaut at folk kan se at jeg ble født som kvinne, uten at jeg helt skjønner hvorfor det skal være flaut. Og det er jo ikke som om jeg innbiller meg at jeg er Trans™ med stor T.
Jeg husker det året jeg gikk i rosa kjole i paraden, det var moro og føltes som jeg gikk i drag. Joda, jeg er kvinne, men rosa kjole er så Barbie-aktig stereotypt damete at det ble mer som om min indre skeive mann gikk i drag. Det passer faktisk innmari bra i Pride-paraden.
Men en dag prøver jeg å gå i drag som mann. Herregud, så fint. Jeg begynner å grine. Hvorfor er ikke dette en ekte person? Men jeg er født som dame og er gift med en fantastisk fyr. Jeg må jo bare innfinne meg med at jeg er dame. Transfolk er en av de mest marginaliserte minoritetene vi har.
Selvfølgelig er jeg ikke trans. I hvert fall ikke “trans” trans, sånn som trenger behandling og greier. Bare å tenke tanken føles som et overtramp, som om jeg prøver å stjele en minoritetsstatus jeg ikke har, vanne ut kampen for de som står midt i den. Er ikke “trans” folk som vet fra de er barn at noe er feil? Født i feil kropp og sånn? Okei, jeg har alltid hatt følelsen av at noe er feil, men jeg har ikke trodd at det var kjønnet mitt? Jeg hater riktignok å ha pupper, men jeg liker da å gå i kjole? For jeg har blitt flink til å kle meg, til å finne klær som er feminine uten å være så sukkersøte at jeg blir stressa, klær som ikke klemmer for ubehagelig, men som likevel gir illusjonen av «riktige» proporsjoner. Jeg har smale hofter, og skulle gjerne hatt en guttete fasong, men puppene stikker kjepper i hjulene for det. Så isteden har jeg perfeksjonert kunsten å kle meg som en type dame som jeg er komfortabel med å være. Sånn cirka, i hvert fall.
Kvinner kan være hva som helst. Vi kan ha et hvilket som helst kjønnsuttrykk. Vi. Vi. De? Jeg har aldri følt meg som del av «oss damer», «vi jentene», whatever. Men det er jo ikke så rart, ikke alle er flokkdyr, og det er lett å føle seg utafor i et samfunn med trange skjønnhetsnormer og mye fullstendig koko forventninger til kvinner og kvinnelighet. Patriarkatet suger.
Det er ingenting galt i å være kvinne. Kvinner kan se ut sånn som de vil, oppføre seg sånn som de vil, og det mener jeg fra dypet av mitt hjerte. Jeg kan ikke se noen grunn til å ikke innfinne meg med at jeg er kvinne, det er ikke noe galt i å være kvinne, vel? Og hvorfor skal kjønn spille noen rolle, egentlig? Kjønn spiller ingen rolle for hvem jeg forelsker meg i. Behøver det å spille en rolle for hvem jeg er? Jeg har jo aldri ønsket å være mann. Tror jeg. Hva er en mann, anyway? Menn har trange og kjipe kjønnsroller de også, og jeg har perfeksjonert kunsten å være dame på min måte, og det burde være nok. Det er litt stress å være meg, men livet er aldri bare enkelt for noen av oss.
Statistisk sett er jeg midt i livet. Jeg burde ha skjønt det før hvis jeg var en transmann. Transfolk er Esben Esther Pirelli Benestad, eller folk med skjeggstubb og kjoler. Litt usikker på om jeg noensinne hadde hørt om en trans MANN før Elliot Page, men, altså… man burde vel merke det hvis man egentlig er mann? Det er sjelden å være trans, har jeg hørt. Greit nok at jeg er ikke-binær, og det er jo også en type transperson, men det er veldig usannsynlig at jeg skulle være en transmann. Jeg er en kjønnsteoriforlest posør som har midtlivskrise, vil jeg tro.
Hva er en mann, egentlig? Hvis jeg hadde vært født som mann, ville jeg vært en sånn mann som han jeg er gift med. Lett. Men han er ikke en veldig typisk mann. Jeg er mer «mannete» enn han på en del områder, til og med. Selvfølgelig ikke på alle. Vi er bare to mennesker, med ulike sider, og trenger ikke å forholde oss til stereotypier om menn og kvinner.
Når jeg ser menn på gata, så hender det jeg ser på dem og blir litt misunnelig. Tenk å kunne få lov til å bare være en fyr? Det virker fredelig. Bare få lov til å være, eksistere, puste og slippe å føle seg så synlig. Men hvis jeg føler at det virker fredelig å få lov til å være en fyr, så er det kanskje bare et tegn på hvor patriarkalsk samfunn vi lever i. Etter hvert får jeg vite at også ikke-binære har lov til å operere bort puppene. Pupp ER faktisk valgfritt! Det bryter ut en jubel inni meg. Og først da skjønner jeg hvor ille det har vært for meg å ha den kroppsdelen, at jeg har hatt en byrde som har tynget ned hele meg, både kroppen og sjela, i 30 år. Plutselig kjennes det som om jeg kan puste ved tanken på egen kropp, også i framtida, også på gamlehjemmet. Plutselig finnes det noe jeg gleder meg til, noe som gir meg håp.
Men samtidig har jeg dårlig samvittighet for å ønske å kvitte meg med puppene. De er jo fine, kan jeg ikke bare leve med dem? Det føles så synd. Kunne jeg donert dem bort til noen som ønsker seg dem, hadde jeg gjort det på dagen. Men jeg vil virkelig ikke ha pupper, og selv om det er et vanvittig normbrudd å fjerne dem, så gjør jeg det likevel. Det føles som den mest ultimate egenomsorgen jeg noensinne har gitt meg selv.
Og først etter at puppene er borte, så skjønner jeg at jeg egentlig aldri har klart å være helt til stede i min egen kropp. For første gang i livet mitt skjønner jeg hva yogainstruktøren EGENTLIG mener når hun sier at vi skal «være i kroppen». Jeg klarte det aldri før, men siden jeg ikke visste hvordan følelsen skulle være, så jeg la ikke merke til at den manglet. Uten pupper og med nok testosteron i kroppen, så begynner kroppen min endelig å kjennes ut som et hjem. Den er ikke lenger bare et stativ for hjernen, eller enkelt-kroppsdeler jeg kan konsentrere meg om å kjenne etter. Kroppen min er meg, den er et sted det kan oppleves helt ok å være.
Etter noen måneder på testosteron begynner jeg å like stemmen min, uten at jeg har skjønt at jeg mislikte den før. Jeg er plutselig glad i kroppen min, helt uten videre, uten å kjempe hardt for det. Den kjennes god å ta på, den føles fin, og den kjennes riktigere. Og mannen min viser seg å være begeistret for denne utgaven av meg også.
Egentlig er jeg akkurat det samme mennesket, jeg bare ser litt annerledes ut og er mer til stede i meg selv.
Og først nå, når jeg ser konturene av den nye kroppen, og det føles mulig å leses som noe annet enn en kvinne, så klarer jeg å innrømme for meg selv at jeg ønsker å sees på som mann. Jeg klarer å kjenne etter i kroppen og følelsene, og innse at jeg sannsynligvis er en fyr. Jeg kan ikke forklare det rasjonelt. Det er ikke logisk. Men jeg tror det kan være sant likevel. Jeg mener fremdeles at kjønnsroller er søppel, og at hårlengder og oppførsel og seksualitet og kroppsfasong ikke dikterer kjønn. Du kan være helt lik meg og være kvinne. Men jeg er tilfeldigvis en transmann.
Deltaker 14

Denne teksten er fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’, som ble samlet inn på arrangementet med samme tittel, som aktivitetsgruppa Late Bloomer Ladies i FRI Oslo og Viken arrangerte på Pride House mandag 26. juni under Oslo Pride 2023.
I arrangementet ønsket LBL velkommen til en åpen samtale og en kreativ workshop om å komme ut sent i livet. Med arrangementet ønsket LBL å sette Late Bloomere på kartet og lage denne antologien som nå foreligger.

