En refleksjon fra en som nylig fant hjem, men mest av alt er dette en takk til henne som som gikk

Tekst fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’

Det må ta den tiden det tar. En refleksjon fra en som nylig fant hjem, men mest av alt er dette en takk til henne som som gikk for å ta vare på seg selv.

Min historie er gammel og dette skrives for å si noe om hvor forskjellige våre veier kan være og at vi alle trenger den tiden det tar. En er ikke nødvendigvis trangsynt eller en som bevisst fornekter sin legning, man bare vet det ikke ennå. Jeg ser først nå at jeg alltid har vært lesbisk, men jeg måtte bli over 40. Tenk kor heldig jeg er som slipper å ta det med meg i graven.

Min venninne fra studietiden skulle jeg gjerne takket, på grunn av henne ble nok min reise lettere enn det kunne ha vært når det endelig kom opp til overflaten.

Hun turte å være seg selv den gangen for snart 20 år siden. Hun så meg nok allerede den første gangen vi møttes, det vet jeg nå, men jeg selv ante det ikke før nylig.

Vi møttes på universitetet og ble etter hvert mer enn gode venner, men i mitt hodet var jeg «hetero», så da ble ting etterhvert litt vanskelig for oss begge. En skal alltid være varsom mot andre og samtidig må være ærlig og tro mot seg selv, vi må alle gå denne veien i eget tempo.

Hun jeg møtte var fra bygda litt vest for Oslo der jeg bodde, men hadde flyttet inn til byen. Vi studerte sammen på UIO for ca. 18 år siden.

Hun var tydelig og viste hvor hun stod, «Jeg er lesbisk, sa hun tidlig i vårt vennskap» og jeg svarte nok noe slikt, «samme for meg, du er deg» Jeg var jo «hetero», så hennes kjærlighetsliv trengte ikke jeg å forholde meg til.

Hun var en raus, positiv, snill, omtenksom og en trygg venninne jeg trengte og satte stor pris på og lærte mye av. Mer en gode venninner ble vi etter hvert og det kalles nok mest kjærlighet, men det skjønte ikke jeg da og jeg kunne heller ikke stått i det den gangen. Tanken om at jeg selv var lesbisk kom aldri opp i min bevissthet, selv om vårt vennskap ble mer enn et normalt vennskap. Jeg så det ikke og skjønte ikke hvor det bar, jeg var og forble «hetero». Hodet og kroppen var ikke på samme sted rett og slett.

Etter vårt litt lange og spesielle vennskap, burde det være trygt å ta opp temaet. Hun var tøff nok til å forsiktig å ymta frempå, at jeg kanskje var som hun, langt der inne et sted. Det ble for mye, så hun fikk et svar jeg gjerne skulle vært foruten «jeg er jo hetero, så det går ikke». Det såret og gjorde vondt, det vet jeg nå, men jeg var ikke klar til å bære det da.
Så hun gikk og så seg aldri tilbake, som riktig var og noe jeg er veldig glad for hun gjorde, siden hun måtte ta vare på seg selv.

Den gangen ville jeg aldri kunne gi henne det hun trengte og søkte, siden jeg ikke var på plass og ikke visste hvor jeg hørte hjemme. Våre veier skiltes og jeg mistet min dyrebare venninne/ kjæreste, som var det eneste riktige. Vi to var på ulikt sted og kunne ikke fortsette veien sammen.

Jeg var allerede godt i skapet, men når hun dro klarte jeg og kravle enda lengre inn. Det vi hadde ble helt fortrengt og vi to har nok aldri vært oppe i min bevissthet siden, før jeg no forsto hvor jeg hørte hjemme, nå snart 20 år etter.

Så hvem hun er, hvor bor hun, hvordan livet hennes ble, det vil jeg nok aldri få vite.

I dag skulle jeg gjerne visst hvem hun var og fått takket henne ordentlig, men det går ikke, jeg husker ikke lengre hennes fornavn. (Dette var før alle sosiale medier, så henne finner jeg nok aldri og det blir vanskelig å lete uten et navn)

En stor takk skulle hun fått for det hun gav meg av kjærlighet, omsorg og uvurderlig tålmodighet, alt for at jeg skulle få se hvem jeg var og hvor jeg hører til. Den gangen var jeg ikke klar, uansett hvor tålmodig, forsiktig og snill hun var. Vi har alle vår vei, og den må vi gå. Den tiden vi trenger, trenger vi. Det viktigste tenker jeg er å ikke dvele ved det som ikke ble og vi ikke fikk, for det kan vi aldri få tilbake.

Jeg kunne ikke velge kjærligheten da, for mitt mål i livet var familie og barn og da måtte en nesten gå for en mann. Godt at verden har gått fremover.

Jeg har vært heldig og fått mitt barn til slutt. For meg ble det uten en mann, jeg fant han aldri, min kropp og mitt sinn ville ha noe annet, uten at jeg var det bevisst. Da klokken begynte å tikke på ordentlig valgte jeg å ta turen til Danmark for å oppnå min drøm om barn.

Men kjærligheten og livet med en partner, hadde jeg valgt bort når jeg lot henne gå. Så savnet og ensomheten ble etter hvert min «venn», det førte til en ny søken om å finne meg selv og komme hjem. Først nylig var jeg klar til å se hvem jeg var, så enkelt, men likevel så vanskelig. Jeg var lesbisk.
Jeg er så inderlig glad for at hun turte og være seg selv da vi møttes, for når jeg var klar og forstod hvor skoen trykket, kom minnene tilbake og jeg visste at kjærligheten faktisk er for meg der fremme et sted.

Mitt håp er at hun har fått det livet hun fortjener og hun ønsket seg. Hva hun heter kommer kanskje aldri tilbake, men jeg ville gitt en stor takk, helt innerst fra mitt hjerte, for det hun gav og den hun var for meg den gangen. Det har vært til uvurderlig hjelp, når jeg endelig var klar til å se hvem jeg er og hvor jeg vil kunne finne min store kjærlighet.

Deltaker 20

Denne teksten er fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’, som ble samlet inn på arrangementet med samme tittel, som aktivitetsgruppa Late Bloomer Ladies i FRI Oslo og Viken arrangerte på Pride House mandag 26. juni under Oslo Pride 2023.

I arrangementet ønsket LBL velkommen til en åpen samtale og en kreativ workshop om å komme ut sent i livet. Med arrangementet ønsket LBL å sette Late Bloomere på kartet og lage denne antologien som nå foreligger.