Jeg vet ikke helt hva det er å være lesbisk på riktig måte

Tekst fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’

For meg var det ikke ett øyeblikk. Ikke en lysende, plutselig innsikt. Jeg vet ikke helt hva det er å være lesbisk på riktig måte. Eller bifil, som må være ordet for en som meg. Det vet jeg.

Den dype myke dammen av ømhet i meg på grunn av brystet ditt, sett fra siden. Der huden er blekere enn armen og magen.

At øynene dine fortsatt holder fast i meg, selv om det er et år siden jeg så deg.
-Det må jo være sex hørte jeg i begynneslen, inni meg. Fra en kanskje yngre meg, som ser livet i absolutter. Og, samtidig, kjenner jeg hvordan midten av kroppen min bliver litt flytende når jeg husker ditt brune lår rundt midjen min. en drøm jeg våknet andpusten fra. Der du trekker meg inn mellom bena dine, først med blikket, så med hele deg og hele meg.

At jeg husker de myke faste putene i håndflaten din, rett under fingrene. Mot mine fingertupper mens vi sovner. Øyeblikket hvor jeg lar meg selv trykke litt der, tør å følge hvordan det er i meg: at fingrene mine vil utforske deg. Kjenne vevet ditt der i hånden, levende mot mine fingre.
Din søvnige stemme som sier, overrasket: det der føles godt. Lukten av deg om morgenen.

Jeg husker ikke øyeblikket der jeg begynte å ville, med deg. Men jeg husker at det ikke sjokkerte meg. At jeg lurte på om det burde det. Jeg. Som hadde vært gift med en mann i mange år. Hadde elsket og vært forelsket i menn.

Hvis oppveksten min hadde vært mindre en overlevelsesøkt, ville det kanskje vært plass, overskudd, til å oppdage bredden i meg selv? Kjenner at det ikke spiller noen rolle. Jeg er glad for de kjærlighetene jeg har hatt. For fantastisk sex (og masse ikke-fantastisk). Jeg er, overrasker det meg å oppdage, glad for å være som jeg er, med alt det der. Om det er sånn eller sånn -fil. Det føles ikke rart eller som noe spesielt for meg. Kanskje det var noe av det deilige da vi møttes? Det var heller ingen big deal for deg.

Bilder flyter forbi når jeg leter etter ”når”: skulderen til den første kvinnen jeg kjente tiltrekning til. Smilet, den brede, vakre munnen med en skjev fortann, hos den neste. Da den døren er åpnet, strømmer kroppens minner gjennom meg: hennes følsomme håndflater mot ansiktet mitt. Bleke skuldre under mine hender. Suget av lyst i meg da hun kledde seg til fest, med et frekt blikk i speilet til meg. Natten på klubb, øynene hennes mørkner mens hun holder lighteren for meg. Vi puster hverandre i blikket.
Det er like sterkt som med menn. Det er noe i tillegg – fordi jeg er eldre, med en annen erfaring. Åpnere for å la meg selv være som jeg er.

Kanskje ett av øyeblikkene er da den tidligere mannen min satte ord på at jeg var tiltrukket av henne? Ordene husker jeg ikke. Men naturligheten hans bor i kroppen min som en bit av trygghet.
En stund etter sa hun med den mørke luggen, de vakre øynene, til meg: ”Jeg tror du er det mennesket jeg har møtt som er friest i hodet”. Noe sånt.

Konklusjonen? Avslutningen? Er ikke en tanke med ord. Det er blikkene våre, du og jeg. Blikkene som ble og ble i hverandre, den sommerettermiddagen. Sittende i sofaene, tidløs sveving i et vakkert rom, spåing i kaffegrut, historiefortelling, en intens og vigtig uke sammen.

Som et stup, da jeg lar meg selv bli hos øynene dine. Slipper taket i forbehold. Begynner å gløde av fryd i magen.

Deltaker 7

Denne teksten er fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’, som ble samlet inn på arrangementet med samme tittel, som aktivitetsgruppa Late Bloomer Ladies i FRI Oslo og Viken arrangerte på Pride House mandag 26. juni under Oslo Pride 2023.

I arrangementet ønsket LBL velkommen til en åpen samtale og en kreativ workshop om å komme ut sent i livet. Med arrangementet ønsket LBL å sette Late Bloomere på kartet og lage denne antologien som nå foreligger.