Tekst fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’

Opp som en løvinne

Jeg tenker på øyeblikket jeg først ble forelsket. En kvinne ga meg et varmt smil og en kaffekopp. Inni meg skjedde det en eksplosjon av velvære jeg aldri hadde opplevd før. Jeg var paralysert.

Satt i stolen og kikket tomt framfor meg mens jeg holdt kaffekoppen stødig på armlenet. Kjente at hver celle i flommet over av noe fantastisk og ukjent. Hjertet dundret i brystkassa og det ble tungt å puste. Innsiden av lårene… Jeg ble en løvinne. Kafffekvinnen var gått av sted for lengst og jeg, jeg var alene.

Dager med eufori. Jeg trodde i min naivitet at jeg oppførte meg som vanlig, men alt var nytt i meg. Alt jeg hadde lest om romantikk og som jeg trodde bare var vakre ord og tullete poesi, ble til sannhet i meg.

Så ble jeg fersket. Alt stivnet i meg av frykt. Jeg som av natur var ekstremt lojal, utholdende, hadde masse stamina. Jeg, den trofaste, kunne ha blitt blåst bort fra min verden i løpet av sekunder om ikke kaffekvinnen hadde gått videre, trodde jeg. Men hun var jo intetanende. Om hvilken effekt hun hadde utgjort i livet mitt. Jeg visste ikke først at jeg glødet, lyste, strålte, lo, sukket, at hele meg avslørte at jeg var nyoppvåknet. Nå innså jeg det.

Mannen min spurte om jeg var blitt forelsket i en annen mann. Jeg svarte ærlig nei. For jeg ville være ærlig. Jeg skjønte ikke først at svaret ikke egentlig var ærlig. Han spurte flere ganger. Vi kom nærere hverandre, så ble vi fjernere. Forelskelsen gikk jo over i sorg over alt det fantastiske som aldri skulle bli noe av. Som jeg aldri skulle få oppleve. Hjertet mitt knakk tvers over helt av seg selv en dag og jeg bare gråt. Hele tiden. Alltid. Ble sykemeldt. Jeg fikk prate med et klokt menneske og jeg spurte: når går det over? Dette at jeg blir forelsket i kvinner? Den kloke personen tenkte nøye og svarte sakte med blikket ned. Ville ikke være for brutal, personen sa: I min erfaring, går det ikke alltid over.

Det var i dette øyeblikket det gikk opp for meg.

Den første biten av meg selv sank inn på riktig plass.

Mannen min spurte meg flere ganger om jeg fortsatt ville være gift med han, i starten var svaret ja. For det var oss mot verden, vi klarte alt sammen. Vi to, for alltid. Det var en selvfølge. Jeg sank. Ble veldig liten. Samarbeidet dårlig. Den kloke personen jeg gikk og pratet med sa jeg måtte øve meg på å samarbeide bedre med mannen min, for uansett ville vi alltid være foreldre sammen. Uansett om jeg ble eller om jeg gikk. Jeg øvde meg lenge på å samarbeide godt. Det ga meg ro til å kjenne at jeg ikke var laget for så intim nærhet med en mann. Ro og kraft nok til en dag å si at jeg ikke ville være gift lenger. Det var grusomt. Det var bare vondt for alle parter. Så fikk vi hjelp i all den vonde sorgen. Hjelp fra naboer, jobben, venner og familievernet. Vi sluttet å være gift, men vi sluttet aldri å være foreldre. Alle rundt oss så at vi ikke fungerte som par og familie i ett hus lenger. Ingen var overrasket. Vi er fortsatt foreldre sammen. Vi er fortsatt en familie, en familie som bor i to leiligheter.

Deltaker 4

Denne teksten er fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’, som ble samlet inn på arrangementet med samme tittel, som aktivitetsgruppa Late Bloomer Ladies i FRI Oslo og Viken arrangerte på Pride House mandag 26. juni under Oslo Pride 2023.

I arrangementet ønsket LBL velkommen til en åpen samtale og en kreativ workshop om å komme ut sent i livet. Med arrangementet ønsket LBL å sette Late Bloomere på kartet og lage denne antologien som nå foreligger.