Savn av pupper og kvinnekropp: Du, du skulle ikke fått deg en jentekjæreste?» sa plutselig gubben en dag.

Tekst fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’

Savn av pupper og kvinnekropp

«Du, du skulle ikke fått deg en jentekjæreste?» sa plutselig gubben en dag. «Hva?» Hva var det han sa? Jentekjæreste? Hvor kom dette fra? Denne tanken hadde ikke streifa meg. Men gubben hadde tenkt mye på hvorfor jeg hadde lite lyst på sex. Så kom dette forslaget. Jeg husker det som det var i går. Dette er kanskje tre år siden nå.

I tiden etterpå, kom det til overflaten minner fra den perioden i livet jeg hadde jentekjærester. I mange år var det guttekjærester, men også noen år med jentepartner. Før jeg møtte gubben og gifta meg. Nå som gubben hadde pirka borti min partnererfaring med jenter, begynte gode opplevelser med jentekropp og sex å dukke opp. Å elske med gutter og jenter, har noen fellestrekk, men mye er forskjellig.

Jeg trodde jeg hadde lagt jentekjæresteforhold bak meg. Men etter lang tid, begynte jeg nå å kjenne savn etter pupper. Og kvinnekropp. I førstningen bagatelliserte jeg det, og turte ikke si det høyt. Jeg syntes det var litt pinlig. Gubben hadde åpna opp en lukket boks med savn. Måtte jeg begynne å forholde meg til dette igjen nå? Voksne unger, mangeårig og trygt ekteskap, tomannsbolig, hytte. Ja ja, ekteskapet vårt har vel vært innom de krisene som er vanlig, men vi har kommet oss gjennom med respekt, dype samtaler og parterapi. Vi reddet ekteskapet gjennom en runde på to år i parterapi. For noen år siden. Vil anbefale det på det sterkeste. Vi hadde vært skilt uten. Jeg har tenkt å fortsette å være gift med denne mannen.

I tillegg har jeg slitt en del med helsa, og brukt mye tid og krefter på dette. Skulle det nå dukke opp enda et område jeg måtte forholde meg til? Om liv og helse? Jeg følte faktisk i lang tid at jeg orket ikke flere områder å bearbeide nå.

Men savnet etter jentekropp vokste. Og lysten på jentesex. Nå hadde jeg også turt å snakke med gubben om det. Og en kusine. I fjor sommer tror jeg det var. Likevel greide jeg ikke ta dette på alvor.

Hva ville ungene si? Venninnene? Er det normalt å være gift med en mann, og ha jentekjæreste i tillegg? Var jeg bifil? Eller? Hvilken fil var jeg nå? Jeg hadde trudd jeg var hetero, jeg. I alle år jeg var gift. Inntil gubben rota rundt i denne stengte boksen med gode opplevelser fra jentekjærestetiden min. Jeg hadde vel lukket det kapittelet.

I desember i fjor, 2022, googla jeg for første gang foreningen FRI, for å se om det fantes noen steder eller mennesker å kontakte. Kanskje flere enn meg slet med dette samme? Der fant jeg LBL, Late Bloomer Ladies. Etter å ha gått dit på treff i vinter, har jeg skjønt at jeg strir med å komme ordentlig ut av dette skapet.

Hvordan leves slikt liv? Tør jeg be en dame på date? Har ikke turt enda. Men å komme inn i dette fellesskapet har vært svært godt. Her er det ingen som synes jeg er rar. Forresten, det vet jeg ikke noe om. De sier det i alle fall ikke. Jeg møter bare respekt og forståelse. Og støtte. Jeg er glad jeg har tatt denne indre stemmen min på alvor. Jeg greier ikke lengre å fortrenge den.

Men jeg har fått en ny frustrasjon; er jeg panfil? Aldri hørt det før. Lærte det på LBL-møte. Uff, disse filene. Er det så farlig da? Bare man som voksen får det godt med seg selv og kjærlighetslivet sitt sammen med en annen eller andre voksne?

Deltaker 13

Denne teksten er fra antologien ‘1001 grunner til ikke å komme ut… + den ene jeg forsto’, som ble samlet inn på arrangementet med samme tittel, som aktivitetsgruppa Late Bloomer Ladies i FRI Oslo og Viken arrangerte på Pride House mandag 26. juni under Oslo Pride 2023.

I arrangementet ønsket LBL velkommen til en åpen samtale og en kreativ workshop om å komme ut sent i livet. Med arrangementet ønsket LBL å sette Late Bloomere på kartet og lage denne antologien som nå foreligger.