#FRIytring: Retorikken til Tonje Gjevjon bygger opp en grunnløs frykt, blant annet, for at for butche lesber og tomboys skal korrigeres og presses inn i behandling. Det er en frykt og en argumentasjon som mange kan relatere seg til, men dette er en grunnløs frykt og en total avsporing når vi snakker om et godt helsetilbud for alle. Denne retorikken opprettholder bare gamle kjønnskonservative holdninger – at gutter skal være blå, at jenter skal være rosa og at transpersoner ikke eksistere. Slik er det ikke, og slik vil vi ikke ha det.
Av: Jan Elisabeth Lindvik, styremedlem i FRI Oslo og Akershus (FRI OA)
(Dette innlegget er en versjon av teksten som ble publisert i Klassekampen 18. desember, som var et leserbrev av styremedlem i FRI Oslo og Akershus, Jan Elisabeth Lindvik, om artikkelen Klassekampen publiserte lørdag 14. desember “Til kamp mot kjønn” med Tonje Gjevjon i hovedrollen. Vi ytrer denne versjonen her på FRI OAs egen blogg i dag fordi Gjevjon utrettelig gjentar seg selv og sprer sin fryktprat i utallige kanaler og spalter som er nær umulig å svare på. – Brita Brekke, leder i FRI OA)
Tonje Gjevjon gir seg ikke. Hun har lenge vært kjent for sine personlige vendettaer mot framtredende transkvinner. Nå har hun vendt kanonen mot FRI (tidl. LLH) og inntatt en aktiv frontposisjon til forsvar av tokjønnsmodellen. Heldigvis er det fortsatt bare vått krutt i kanonen.
Kategorisk slås det fast at det finnes bare to kjønn. Her er det utelukkende biologiske fakta som legges til grunn. Det er få av oss som gidder å gå imot dette. Så er det heller ikke her problemet ligger. Det fremkommer når man diskuterer en eventuelt tredje kjønnskategori. Legg nøye merke til dette: det er ikke snakk om et tredje kjønn, men en tredje kjønnskategori. Dette skal visstnok «være forvirrende for folk,» ifølge Gjevjon og hennes likesinnede. Og hun fortsetter: «Hvis noen ikke opplever å passe inn som hankjønn eller hunkjønn, så må vi spørre hvorfor …» Ja, gjør det. Spør hvorfor. Jeg kan forklare hvorfor.
Jeg vokste opp i en tid hvor kjønnsrollene var akkurat slik denne grupperingen ønsker å ha det: Født mann skulle vokse opp som mann; født kvinne skulle vokse opp som kvinne. Gjevjon mener visst dette er et totalt uproblematisk scenario. Men vet Gjevjon hvordan det er å vokse opp med en konstant frykt for å bli avslørt som en feminin gutt? For å bli trakassert de gangene man fikk anledning til å uttrykke seg gjennom å bære kvinnelig klesdrakt? For å bli mobbet og ertet gjennom mange, lange år for ikke å være som alle de andre …
Det virker ikke som denne aktivistgruppen har anelse om slike umenneskelige opplevelser; og alt bare fordi det heteronormative kjønnssystemet som dere ønsker å beskytte, ikke tillater at folk kan få være seg selv.
Å skape et skremmebilde av at det er stort tilsig av unge som presses av FRI til å endre kjønn, er en grov påstand. Ingen «presses» til å skifte kjønn. Fortsatt er dette en lang og krevende prosess. Det skal det også være. Det er ikke bare transpersonen selv som skal gjennomgå en endring, det er i høyeste grad en endringsprosess for alle rundt vedkommende også. Å skape inntrykk av at dette er en slags «over-night-service», er rent oppspinn.
Retorikken til Gjevjon bygger opp en grunnløs frykt for at for eksempel bucthe lesber og tomboys skal korrigeres. Det er en frykt og en argumentasjon som mange kan relatere seg til, men det er en total avsporing når vi snakker om et godt helsetilbud for alle. Dessuten bygger den slags fryktprat opp motsetninger mellom lesber og transfolk som ikke tjener noen. Den typen fryktprat opprettholder bare gamle kjønnskonservative holdninger – at gutter skal være blå, at jenter skal være rosa og at transpersoner ikke eksistere. Slik er det ikke, og slik vil vi ikke ha det.
«Man kan ikke skifte kjønn. Hver celle i kroppen sier hvilket kjønn man har», uttalte Gjevjon til Klassekampen. Men så er det heller ikke det biologiske kjønnet som betyr noe her. Hvis jeg ønsker å kle meg som kvinne, oppføre meg som en kvinne, presentere meg som kvinne, ja så kan jeg ikke se at jeg gjør noe galt i det. Så vidt jeg vet har ingen, verken Gjevjon eller andre, copyright på begrepet kvinne.
Å leve i et kjønnsuttrykk som tilhører det andre kjønnet, er ikke et rollespill. Det handler om livskvalitet.
Nå har Helsedirektoratet endelig kommet med forslag til nye retningslinjer for helsetilbudet til personer med kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens. Disse gir signaler om betydelige endringer i forhold til dagens tilbud, hvor det kun er NBTS som gir slik behandling, forutsatt at man har oppnådd diagnose F.64.0, en diagnose som innebærer full kjønnskorrigerende behandling. I den nye diagnosemanualen ICD 11, som forventes å bli tatt i bruk om (kanskje) et par års tid, er denne diagnosen borte. Man defineres ikke lenger som et ønske om «å være det motsatte kjønn på permanent basis», men som å ha «ubehag ved tildelt kjønn». For mange transpersoner er det nemlig ikke alltid ønske om – eller behov for – full kjønnskorrigering, noe som gir helt nye perspektiver på behandlingsmulighetene.
Vi har klart oss, Gjevjon. Og vi vil nok fortsette å klare oss. På tross av kjønnskonservative grupperinger som deres, som kun bidrar til å skape usikkerhet og tvil hos en gruppe svært sårbare unge mennesker. De trenger all hjelp og støtte for å kunne bli fullverdige mennesker. Den skal de fortsatt få; fra organisasjoner som FRI, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, FTPN og Salam.
Og kanskje er nettopp en tredje kjønnskategori et godt verktøy for å komme dit.
Gjevjon må gjerne fortsette å hevde sine synspunkter, men samtidig må alle kjønnskonservative krefter vite at de aldri skal klare å tvinge oss inn i det mørke skapet igjen.
Av: Jan Elisabeth Lindvik, styremedlem i FRI Oslo og Akershus (FRI OA)
